Ass Ass

Svenske Ass lager folktronika og er nå ute med et selvtitulert debutalbum på Headspin Records. Pen musikk som er som skapt for rolige stunder, er albumets essens.

Ass er soloprosjektet til Andreas Söderstöm, som lenge har jobbet i kullissene i det svenske musikkmiljøet. Han har blant annet spilt bass for Jenny Wilson, traktert lap steel og trompet for elektronikaprosjektet Tape, som han også har turnert sammen med, og vært involvert i saker fremprodusert av folkband som Blood Music, Barr og Pallin. Nå er Ass klar med sitt første prosjekt på egenhånd. En selvtitulert langspiller på det svenske merket Headspin Records, den femte utgivelsen på dette selskapet totalt.

Smakfullt. Det er en god beskrivelse på folktronikamusikken til Ass. Rolig og neddempet prøver Ass å gjøre det så behagelig som mulig for oss. Ass er derfor en plate som mest av alt, henvender den seg til de slækkere sidene av tilværelsen. En skive skapt for drøye søndagsfrokoster, eller cowboystrekkings foran peisen i romjulen.

Söderstöm opererer i uttrykk som kan karakteriseres som folkrock parret med et bastard av Ratatat, Deaf Center og Bent. Rolig og fredelig, men likevel pulserende og sofistikert nok til at det er en hyggelig lytteropplevelsen spilletiden ut. Selv om hovedvekten er lagt på en tight helhet, er det noen låter som utmerker seg. Først og fremst gjelder dette småraske Two Different Ways, det lekre vokalsporet Stealing Apples og sistekuttet, Feud In, Feud Out.

Aberet med Ass er at det til tider blir for pent. Selv om noen låter stikker seg ut, blir totalinntrykket noe slapt. Og selv om det aldri er noe teama å kjede seg med Ass på anlegget, gleder man seg heller ikke spesielt til å høre på skiven en gang til. Det er fint og hyggelig mens det varer, men repeatlysten er mindre enn den til å finne frem annen plate. Albumet mangler den lille gnisten som skal til for å sette dype spor i bevisstheten. Det er smakfullt, lunt og trivelig, ja, men likevel hakket for pregløst i lengden.