The Reason Why Vol. 2 Goran Kajfeš

Den svenske trompeteren Goran Kajfeš er født i Turesö med kroatiske røtter. Hans far, Davor Kajfeš var pianist i Zagreb Jazz Quartet og tilbragte mesteparten av sin tid på turné rundt i Europa. Goran er for tiden en av de mest benyttede trompeterne innenfor den «yngre» delen av svensk jazz, og har spilt med det meste, både innenfor jazz, electronica og rock på den svenske musikkscenen. Han solodebuterte i 2000 med innspillingen «Home». Oppfølgeren «Headspin» ble tildelt svensk Grammis i 2004, og tredjealbumet, «X/Y» fikk mye positiv omtale, bl.a. i The Independent, Mojo og i norske jazznytt, og for innspillingen fikk han også Nordic Music Price. Han spiller fast i bandet Oddjob, Nacka Forum, Angels 9, Fire! Orchestra, Magnus Carlson and The Moon Ray Orchestra og i skabandet Jobalites, og mange vil kjenne han for vignettmusikken til kulturprogrammet Kobra på SVT. «The Reason Why Vol.2» er en naturlig forsetning på førstevolumet. Om «The Reason Why Vol.1» konkluderte jeg i Jazznytt med at «det høres på musikken at dette er en gjeng musikere som har kost seg glugg i hjel i studio, noe som i neste omgang smitter over på oss lyttere, og vi smiler, lener oss tilbake og gleder oss til neste gang denne gjengen med svensker kommer over kjølen. Disse svenskene gjør tusen ganger mer nytte for seg enn samtlige gjestearbeidere fra nabolandet som er i ferd med å overta servicebransjen her hjemme om dagen». Så hva bringer vol.2 til torgs? Jo, enda mer strålende covermusikk, gjort av en gjeng musikere som fremdeles koser seg storveis! Det hele starter med Okay Temis og Beyaz Kelebeklers fine, tyrkiske psykedelia-låt «Dokuz Seki/Esmerim». Temis hadde i en periode opphold i Sverige før han vendte tilbake til Tyrkia, og jeg tror han koser seg glugg i hjel når han hører dette bandets versjon av låta. Det swinger akkurat slik den tyrkiske musikken skal swinge, uten at det blir påtatt eller kunstig. Det fortsetter med Mazar Ve Fuats slentrende «Adimiz Miskindir», og vi får en følelse av at dette er musikk som går rett hjem på hippe kafeer på Söder eller hvor de hippe kafeene ligger i Stockholm? På Stureplan, kanskje? Men i motsetning til mange andre som gjør musikk i dette landskapet, hører man at her er det fagfolk som fremfører musikken. Kamerunske Francis Bebeys «New Track» er neste, og mer musikk for de hippe utestedene følger. Og det hele føles utrolig behagelig. Noen vil kanskje hevde at dette ikke er jazz, men det bryr jeg meg ikke noe om. Det er nok å høre Kajfeš trompetspill på denne låta, så burde de fleste bli overbevist, og at det er hipt, burde ikke være noen ulempe. Det hele rusler vakkert og behagelig framover, og hvis man bare har den som bakgrunnsmusikk, kan det hele virke litt «enkelt», men her er det mye som skjuler seg mellom linjene. Barytonsaksofonspillet for eksempel, eller gitarspillet til Reine Fiske. Det er bare deilig! Milton Nascimento har Kajfeš vært innom tidligere, og her er han representert med «A Lua Girou», som nesten kan høres ut som en julesang, vakkert tolket av Kajfeš i front. Fiske bidrar også her med vakkert spill, men hovedinntrykket blir helheten og bandsoundet som bare er så utrolig vakkert. Verdt å nevne her er at miksingen er gjort av Mattias Glavå. Han har gjort en utrolig bra jobb med å få det helt spesielle soundet som passer bandet perfekt. Sevdas «Tanzara» følger, en avslappet afrikansk låt som tolkes mesterlig av bandet. Litt Don Cherry, men med en helt annen trompetlyd, blandet opp med en balkansk følelse som swinger vanvittig, på tross av sin tilbakelente følelse. Lydbildet er perfekt og det er like før man roper på en farget drink servert i et Martini-glass. Men man bør ikke la seg lure. Her ligger det mye fri improvisasjon og lurer, og mot slutten slipper musikerne seg løs og vi får en skikkelig Sun Ra-happening. Det hele avsluttes med Grizzly Bears «Yet Again». Grizzly Bear er et indierock-band fra Brooklyn, hvor kulturutvekslingene er omfattende, noe man også kan si om Kajfeš Arkestra. Musikken høres nesten ut som den gjorde på de portable stereoene vi hadde på 60-tallet, med det hederlige unntaket at lydkvaliteten her er mye bedre. Slepen popmusikk gjort av en gjeng musikere med mer enn ett ben i jazzens lumske verden. Mange vil nok kalle dette bandet et slags slepent Sun Ra. Ikke bare på grunn av navnet Arkestra, men også på grunn av besetningen. Men der Sun Ra tar det helt ut, kontrollerer Kajfeš sine «disipler» med stålkontroll. Dette er rett og slett blitt ei fantastisk og vanvittig cool coverplate med helt egne versjoner av relativt ukjente låter fra områder av verden vi ikke føler oss helt oppdaterte på. Anbefales for den som liker fargede drinker, og som føler sterkt trang til å «tråkke trinn» til ultracool musikk!