The Reason Why Vol. 1 Goran Kajfeš

Den svenske trompeteren Goran Kajfes gikk i fjor av gårde og vant «The Nordic Music Price». Jeg tror mange var ytterst overrasket over at en produksjon i grenselandet mellom elektronika og jazz skulle vinne, men verden slutter aldri å overraske… Nå er svensken tilbake med sitt andre plateprosjekt med sitt subtropiske univers, et univers vi trives omtrent like godt i som Kajfes selv. For dette er grenseløst morsomt og originalt fra start til mål. Denne gangen har han valgt å gjøre coverlåter, opprinnelig skrevet av noen av hans favoritter, og sammen med et svensk stjernelag av musikere får han det til å låte både originalt, moderne og nytt. I bandet hører vi Kajfes selv på trompeter og kornett, saksofonisten Jonas Kullhammar er (selvsagt) med, det samme er Per «Ruskträsk» Johansson med sine mange saksofoner og fløyter, den strålende trombonisten Mats Äleklint er på plass sammen med organistene Jesper Nordenström og Robert Östlund, gitaristen Andreas Söderström, bassisten Johan Berthling og de to trommeslagerne Lars Skoglund og Andreas Werlin. Det starter med Edip Akbayrams fine «Yakar Inceden Inceden», som godt kan fungere som bandets signaturlåt, før Bo Hanssons gode, gamle «Storstad» overtar. For å beskrive måten låtene blir gjort på, kan jeg like godt henvise til signaturlåta til det svenske kulturprogrammet «Kobra» (Skandinavias beste kulturprogram på TV), hvor Kajfes står ansvarlig for musikken. Det fortsetter med bandet Tame Impalas tøffe «Desire Be, Desire Go» (ført i pennen av Kevin Parker), før en versjon av mine gamle favoritter, Soft Machines «The Nadder» (Karl Jenkins) overtar, og jeg prøver å plassere musikken historisk, men det eneste jeg kommer på er at dette er en slags syrejazz fra 70-tallet oppgradert til 2013. Celestine Ukwu And His Philosophers Nationals «Okwukwe Na Nchekwube» følger og vi er i Dakar eller innover der, kanskje i år 2050? Et strålende tema som musikerne spinner rundt. Äleklint får slippe til med en heftig og flott solo, men det er ikke soloene som er viktige i denne settingen – det er det kollektive og de tette lydbildet de skaper som står i fokus. Det gamle, svenske progbandet Archimedes Badkar og saksofonisten Christer Bothéns «Badidoom» tar over, og vi oppdager en skjult skatt fra den svenske progrörelsen. Archimedes Badkar har jeg hørt om, men jeg var kanskje for ung til å få dem skikkelig med meg da de var på høyden (?). Musikken er utrolig tett og fin. Det benyttes instrumentsammensetninger som skaper en helt egen og original stemning jeg ikke kan huske å ha hørt fra andre band. Cluster var et annet band man bare hørte om, men aldri brydde seg særlig om på 70 og 80-tallet. Men selvsagt er de med her. Dieter Moebius og Hans-Joachim Roedelius’ «Es War Einmal» er akkurat så i starten av elektronikaen som sammen med melankolske blåsere ender opp i en nydelig ballade, før Arthur Verocais «Karina» runder av en musikalsk stund utenfor denne verden, en avslutning hvor «Rusketräsk» virkelig får strekt ut. Goran Kajfes og hans subtropiske venner lager musikk ingen andre gjør nå om dagen. Det er syrejazz fra Camebridge, sammen med akkurat passer doser Sun Ra, progrock fra de dype svenske skoger, tyrkisk bad, afrikansk støv og tysk presisjon i en usannsynlig velsmakende lapskaus. Det høres på musikken at dette er en gjeng musikere som har kost seg glugg i hjel i studio, noe som i neste omgang smitter over på oss lyttere, og vi smiler, lener oss tilbake og gleder oss til neste gang denne gjengen med svensker kommer over kjølen. Disse svenskene gjør tusen ganger mer nytte for seg enn samtlige gjestearbeidere fra nabolandet som er i ferd med å overta servicebransjen her hjemme om dagen. Jan Granlie